Filmarkiv

"Masquerade II ble tatt opp i Maastricht. Jeg filmet dukker som vandret i gatene."

"Jeg har vært opptatt av William Shakespeare hele livet. Allerede som syttenåring dro jeg til Stratford-upon-Avon og tilbrakte en sommer der. I [denne] videoen forfølger jeg tematikken knyttet til roller og hvilke scener de utspilles på. I dette tilfellet den religiøse, den musikalske, den kunstneriske – og livets arena, som går opp i døden."

Lyd og bilder.

"Videoen er tatt med portapak og er i svart-hvitt. Norske landskap er jo i svart-hvitt om vinteren. Jeg går med kameraet i Tafjord og tar opp mine egne skritt i en skog av bjørketrær. Det er vinter, snøen er kram og det er helt ubeskrivelig vakkert. Dessverre er denne videoen kort (...): Dess kaldere det var, dess fortere gikk batteriet flatt. Så prosaisk var det."

Postkortmotiver fra Norge, i farger.

Lynch ble invitert til å leke med filmhistorien selv i Lumière et Compagnie, der 41 regissører fikk utfordringen: lag en film med Lumière-brødrenes originale kamera. På seksti tette sekunder forteller Lynch en historie om en ung jentes død, brutt opp av brå og intense tablåer – maskerte torturister, en naken fange, en seng plassert midt i skogen. Kort, brutalt og uimotståelig lynchsk.

Klaus har nettopp fått førerkort for gaffeltruck. Men hans første arbeidsdag utvikler seg raskt til en ekte prøve, med grusomme, men lærerike ulykker.

En absurdistisk komedie i slekt med Harmony Korines univers. Sammen med sønnen Austin Jack spiller Lynch to skrudde figurer som snakker med høye stemmer og merkelig syntaks. En dorsk ettermiddag avbrytes når et digert monster dukker opp og vil ha melk – «Gutten fra nabolaget». Det hele ender i en massakre på urfolk utført av kavaleriet utenfor kamera, en mørk påminnelse om volden som ligger begravd i USAs forstadskultur.

En animert visjon som minner om Eraserhead, der restene av det industrielle samfunnet vises som brente og ødelagte landskap, akkompagnert av en mekanisk, gnagende lyd. Plutselig faller både lyd og bilde bort. Bildet blir svart. Stillheten som følger, føles som et øyeblikks hvile – som om jorden endelig får puste ut etter apokalypsen menneskene selv skapte.

En meditasjon over sannhetens natur og vår menneskelige evne til å vende blikket bort fra andres smerte – som et åndelig forspill til Inland Empire. I et mørklagt rom sitter en blond kvinne i stille uro, helt til en mystisk, hvitkledd skikkelse trer inn og begynner en urovekkende monolog.

En sjarmerende blanding av hverdagsrutine og kunstnerisk ritual. I løpet av en halvtime bygger Lynch en dekorativ lampe mens han rolig forklarer materialene, verktøyene og prosessen. Et minimalistisk lydspor – en langsomt utviklende perkusjonsloop – gjør den enkle byggeprosessen til en rolig, nærmest meditativ opplevelse.

En visuell studie bestående av tre timelapse-sekvenser fra solbadede steder der mørket gradvis overtar. Tematisk kan filmen minne om Boat, men her er språket helt fjernet. Det langsomme tempoet, de regelmessige intervallene og møtet mellom arkitektur og natur gir assosiasjoner til James Bennings stramme, strukturelle filmkunst.